Tvedestrand Havn i 1912 og 2015. Foto: Wilse/Ida Monrad Haugen.

Tvedestrand Havn i 1912 og 2015. Foto: Wilse/Ida Monrad Haugen.

 
 

fortid og nåtid 

Tvedestrand, med sine rundt 6000 innbyggere, var opprinnelig et lite strandsted hvor folk møttes, og håndverkere og kjøpmenn etablerte seg. Rundt 1750 vokste handelen fordi Næs Jernverk valgte Tvedestrand som utskipningshavn. Navnet har byen fra gården Tveite og helt enkelt betyr navnet stranden til gården Tveite, som i dansketida etter hvert ble til Tvede – derav bynavnet Tvedestrand. I 1836 fikk byen status og privilegier som ladested. Dette var en status Tvedestrand beholdt helt fram til 1960, da byen ble slått sammen med herredskommunene Holt og Dypvåg.


 
 Tvedestrand Havn.

Tvedestrand Havn.

seilskutetida

Under seilskutetida var Tvedestrand en av landets største sjøfartskommuner, og perioden fra midten av 1800-tallet og mot slutten av 1800-tallet blir beskrevet som den hvite seils gullalder. På 1890-tallet ble Tvedestrand omtalt som Norges tettest befolkede kommune, på tross av at innbyggertallet ikke var mer enn noe over 300. Sjøen var i lang tid den viktigste forbindelsen til resten av verden. I New York hadde mange på 1800-tallet en oppfatning av at Tvedestrand nesten måtte være større enn verdensbyen på grunn av antall skip som lå i havnen med Tvedestrand malt som hjemmehavn i akterspeilet.

Langs kysten vokste det opp livlige handelssteder, såkalte uthavner. Fra enkelte av disse stedene ble det skipet ut tømmer, men langt de fleste levde av sjøfart og tjenester knyttet til denne, som skipshandlere, seilmakere og skipsverft, og selvsagt arbeid til sjøs. Partsrederier og rederivirksomhet var også vanlig, særlig blant sjøfolkene. Bøndene i kystdistriktene var også involvert i sjøfarten, som leverandører av tømmer, eller som mannskap på skipene.


nye tider

Men tidene og handelen endret seg. Tvedestrands storhetstid som sjøfartsby varte fram til innpå 1900-tallet, hvor seilskipenes epoke for alvor var slutt. Motorskipene dominerte, og med dem forsvant mange av byens redere. Etter som sjøfarten og havnen mistet sin betydning endret også byen og kommunen karakter. Sentrum flyttet seg gradvis lenger opp fra fjorden og til området rundt Tjenna. Mange av uthavnene ble kraftig avfolket fra begynnelsen av 1900-tallet, og mange hus ble til fritidsboliger. Men, det er i dag fortsatt levende helårssamfunn både på Borøya, Sandøya og i Lyngør.

På 1960- og 70-tallet fulgte også en ny omstillingsfase i industrien. Skipsstøperiet ble lagt ned i 1959, tretøffelfabrikken i Strandhagen ble lagt ned på 60-tallet, tresliperiet på Fosstveit i 1970 og meieriet i 1976. Enkelte nyetableringer kom også, som Golar Metall på Tangen (1961).
I 1984 gikk aluminiumsprodusenten Erto konkurs, og ble erstattet av Ertec, som leverer deler i aluminium, stål og glass til båter. I 1988 gikk Golar Metall konkurs, og ble erstattet av støperiet TeamTec. 

 Tjenna.

Tjenna.


 Holt kirke.

Holt kirke.

jern og jordbruk

Bare to av tettstedene i Tvedestrand ligger i innlandet uten direkte forbindelse til havet, nemlig kirkestedet Holt og Nes Verk. Holt er et av de beste jordbruksområdene på Agder, og landbruket har alltid stått sterkt. Tettstedet Nes vokste derimot opp rundt Næs Jernverk som ble etablert i 1738 og var et av flere jernverk her i landet. Næs Jernverk produserte blant annet støpejernsovner med svært anerkjent utsmykking. Verket var i drift helt fram til 1959, og er i dag Norges best bevarte jernverksanlegg, og 1000-årsstedet i Aust-Agder.


Dramatisk historie

Helt fram til i dag har bosettingen i kommunen holdt seg spredt, og det et fortsatt liv i de aller fleste av tettstedene. Lyngør, som ligger på flere øyer, har en meget godt bevart eldre bebyggelse, og ble i 1991 av Europakommisjonen kåret til Europas best bevarte tettsted. 

Lyngør har i tillegg en dramatisk historie. Under slaget ved Lyngør den 6. juli 1812 ble Najaden, under kommando av kaptein Hans Peter Holm, senket av det britiske linjeskipet HMS Dictator. Najaden var en fregatt i den dansk-norske marine. Minnesmerket over de falne i slaget er plassert på nordenden av Askerøya, som også regnes som en del av Lyngør. Kong Haakon avduket minnesmerket i 1912.

 

Kilder: Wikipedia, kulturstien.no, Tvedestrand Kommune, Store Norske leksikon.

 Lyngør.

Lyngør.